Ordenes magiske kraft

Den beste gaven vi kan gi er varme, inkluderende, støttende, kjærlige ord og handlinger. Det anerkjennende blikket, den livsviktige omsorgen, den genuine interessen, kvalitetstid uten hastverk, den lange klemmen, de riktige spørsmålene, trøsten i sorgen, den ekte og livslange lojaliteten, de ærlige komplimentene, den livslange kjærligheten, den ærlige tilbakemeldingen og korrigeringen av den andre. Pluss de jevne telefonene, de mange meldingene, og vilje til å endre sine dårlige holdninger, verdier, normer og handlinger, redusere kritikk og sarkasme, be om tilgivelse, og selv tilgi! Og har noen fått for lite av alt dette, må man bare doble dosen, og skape en fredfull oase i hverdagen! Heldigvis er vi mennesker slike at om noen begynner å prate alvorlig, eller blir rørt, ja så lytter vi med hjertet, blir stille, og tar imot med hjertet. Og mange vil si viktige ord tilbake. 

Kan ord helbrede og lindre? Så klart, og vi tenker på læsing og healing. Og trøst når noen lider. Men det er også en utrolig mengde ord og setninger, ja også tanker, følelser og adferd som kan helbrede, trøste, lindre, ja til og med å forebygge. Som et paradoks tenker vi tusenvis av tanker og har mange følelser per dag, og det er bare en liten del av det som kommer ut av vår munn. I etterpåklokskapens lys sier vi til oss selv at jeg skulle ha sagt det og det, minnet han om det, advart henne, trøstet, ringt, sendt et brev, og sagt hvor høyt jeg elsket henne. Mange venter dessverre til begravelsen med å si de vakreste ordene, og nevner alle de flotte sidene ved den døde, og alt man satte pris på av livet hans eller hennes. Hadde han eller hun fått hørt en liten prosent av hva som ble sagt, tenkt eller følt mens vedkommende var i live ville det ha vært en enorm støtte, gitt bedre selvfølelse, han eller hun ville følt seg mer elsket og verdifull, og muligens lært seg å si kjærlige ting selv.

For det er kjærlighet det dreier seg om. La oss ta det fra begynnelsen. Et barn i magen fornemmer mammas tanker, ord og følelser, som for de aller flestes tilfelle er fulle av kjærlighet, hengivelse, omsorg, forventninger og gode ønsker. Så blir den lille født og blir straks omhyllet av masse nærhet, mat, blikk, bæring og kjærlige ord. Før barnet selv klarer å formulere ord blir mammas og andre viktige personers ord tolket og innarbeidet som kjærlighet og omsorg, og barnet lager seg en indre arbeidsmodell av mamma, og etter hvert av pappa, søsken og andre i nærheten. Uteblir omsorgen, blikket, berøringen, kjærligheten og ordene kan barnet faktisk dø, så viktige er alt dette.

Gjennom mammas kjærlighet og andres ord og nærvær føler barnet seg som sentrum i universet, og får være det lenge. Inntil det vokser til og må venne seg til tanken at det finnes også andre som trenger kjærlighet og oppmerksomhet. Det er fra da av at utfordringen for oss alle er å fortsette å si ordene, trøste, bære, hjelpe til, og med et vennlig og inkluderende kroppsspråk få alle våre barn, øvrige familie, venner og de rundt oss til å føle seg vel, føle seg likt og elsket. Som barn trenger vi så sårt den fysiske kontakten, oppmerksomheten, alle blikkene, alle ordene, men etter hvert som vi vokser til blir selve ordene desto mer viktige.

Eldre, livserfarne damer er mestere i å si varme, inkluderende ord. Mange husker nabokona som så oss, ga oss mat, en tier og som virkelig brydde seg. Hun sa varme, kloke, inkluderende ord, og for noen kunne hun være Den ene. Den som så deg når du følte deg alene, hun som så deg når du ble mobbet, og når du var trist. Og som torde spørre når du trengte det som mest. Det fine med dette er at du selv kan være eller bli Den ene. For den bråkete ungen, den stille jenta, henne som dessverre har opplevd et overgrep, for den ensomme ungdommen, den usikre mannen, og rusmisbrukeren som mange unngår. Vi har alle et stort register av virkemidler, og nøkkelen er ofte at vi glemmer oss selv, og fokuserer på den andre. Det er ens sinnelag det kommer an på. Vi behøver ikke å planlegge en tale, bare nærme oss han eller henne, holde blikket og nevne de ord som kommer fra hjertet, mer eller mindre usensurert. Gjentar vi en kjærlig handling kan det til slutt gi underverker. Ensomhet lindres, kjærlighetssorgen bearbeides, bånd styrkes, man føler seg sett, likt og selvfølelsen kan få en skikkelig boost!

Jeg kan ikke la være å nevne Mesteren selv, når det gjelder ord og kjærlighet, nemlig Jesus. Det var ikke bare det han sa, og som er nevnt i Bibelen. Men hans liv, død og oppstandelse var den ultimate kjærlighetshandlingen overfor oss mennesker. Ved selve Ordet om syndenes tilgivelse får vi ikke bare tro, men også en del av hans kjærlighet og adgang til himmelen. Det er virkelig ord som helbreder både kropp og sjel, nu og for alltid. Han er modellen, men vi behøver ikke være kristne for å spre kjærlighet og si helbredende ord, det kan vi alle gjøre. Ord som helbreder er også, kan du tilgi meg, unnskyld meg, og ikke minst, jeg tilgir deg! For oss kristne kommer i tillegg kraften fra Kristus selv i denne tilgivelsesprosessen, slik at man virkelig kan glemme, ikke bare til neste gang, men gjerne for alltid. Det betyr ikke at kristne er bedre enn andre mennesker, men bare at de har tilgang til denne tilgivelsens kraft. Det betyr heller ikke at kristne aldri krenker andre. Det sier mest om guddommens karakter. At vi som ganske skrøpelige mennesker kan få hjelp fra Gud. Både til å bli bevisst våre svakheter, be om tilgivelse fra de vi har krenket, og virkelig tilgi om andre ber om tilgivelse. Det sies at når Gud tilgir ser han oss gjennom sin sønn, og ser ingen dødssynd eller feil. Alt er komplett borte for evig. Som sett gjennom et krystallhav, det blir umulig å se noe som helst. Det er den absolutt viktigste saken i verden, og grunnen til at vi feirer jul. Vi kan tro på det, og ikke minst prøve å følge dette eksemplet. Å være kristen er først og fremst å tro, dernest leve rett og rette opp alle feil, be om tilgivelse, og aldri krenke og såre mer. Dessverre må man gjenta denne prosessen hele livet, man feiler stadig.

Samtidig som vi alle strever med å tilgi andre. Det beste hadde vært at alle de som gjorde og gjør feil, krenkelser og overgrep ber om tilgivelse. Først og fremst fra offeret. Og stanser videre destruktive handlinger. Og på den måten bidrar med rettferdighet og forsoning. Men den menneskelige naturen er så mangelfull og egoistisk, at det sitter langt inne å be om tilgivelse. Æren og fasaden hindrer det, og det meste drukner i glemselen hav, og man kan lett tro at ofrene har både glemt og tilgitt. Det har de som regel ikke, men lider i det stille. Mange lengter etter at den skyldige skal oppsøke en og be av hjertet om tilgivelse. Men det skjer sjelden. Og det blir helt galt når offeret må ta det opp og presse den andre om å si unnskyld. Slik kan lidelsene vare livet ut. Den aller verste unnskyldningen når ting er uoppgjort er at man skal ikke grave opp gammel skit, og bare glemme og tilgi. Om alle ba om tilgivelse for sin del, og ofrene kunne tilgi fra hjertet, og man kunne stanse krenkelser, ville verden blitt et mye, mye bedre sted å være. Og kjærligheten ville blomstre, mange ville bli helbredet, og folk kunne bli mer fri i sitt hjerte og sinn. Og folks psykiske vansker, angst, depresjon, rus og selvfornedrelse ville reduseres og noen ganger kunne folk blitt helt helbredet. 

Det finnes ord, setninger og arkaiske setninger vi kan tenke på, føle på og si når vi føler for det. Tenk først og fremst på hvem du skal be om tilgivelse fra, og gjør det! Spre tro, håp og kjærlighet! Og generelt, gi slipp på hemninger, ikke sensurer deg, frykt ikke Janteloven, men bry deg om ditt barn, din familie og han og henne som går med deg på veien. Overøs ditt barn med kjærlige ord og handlinger, si jeg elsker deg når du mener det. Lytt til ditt eget hjerte hva du vil si, og bestem deg for å si det. Ikke tenk på rettskriving og rett anledning. Den rette anledningen er nå. Hjertet tar aldri feil, og den som mottar ord og kjærlighet vil alltid forstå, og tolke det riktig. Kjærligheten tåler alt, er ikke misunnelig, og det er nok av der det kommer fra. Begynn gjerne med enkle ord og setninger, og sank erfaring. Barn klarer ikke å fortelle deg om virkningen før eventuelt i voksen alder, de bare mottar alt godt og lagrer det i sitt hjerte. La oss voksne gjøre vårt til at alle barn, ja voksne med, har et overfylt lager av gode ord og setninger i hjertet. Som vi alle kan ta fram når livet butter imot, spesielt om man er alene, syk, foreldreløs, krenket, eller ikke har noen nær seg. Ordene gir god selvfølelse så folk slipper å plages med det. De gode ordene som helbreder og lindrer blir aldri, aldri glemt. De er lagret i hjertet ditt for evig, og de er dine til odel og eie!

 

Kroppens sug, hjertets tro, sinnets tilstand, sjelens lengsel og åndens villighet

Mennesket er en kompleks skapning, med kropp, hjerne, hjerte, sinn, ånd og sjel. Hva er samspillet mellom alt dette? Det prøver mange å gi svar på. Religioner, filosofer, guruer, tidsånden og andre. Svarene spriker enormt. Det ene ytterpunktet er at vi er en art blant mange, med kropp, hjerne og instinkter, og når vi dør er vi borte. Det andre ytterpunktet er at vi er kropp, ja, men også åndsvesener med hjerte, sinn, ånd og sjel, og når kroppen dør, lever sjelen evig. Det egentlige hovedspørsmålet er hvordan kroppens sug skal balanseres mot resten, og hvem som skal ha kontrollen! Kropp mot ånd, det materielle mot det immaterielle. Det onde og det skrøpelige mot det gode, guddommen og kjærligheten. Som mennesker står vi alle midt i denne åndskampen, der kroppen krever, men hjerte, ånd, sinn og sjel må være i førersetet slik at vi ikke blir slaver av kroppens sug. Hvilke muligheter har vi da, og hvordan fungerer alt dette?

Mennesket har etter min mening to ulike deler, en fysisk del og en ikke-fysisk del. Den fysiske delen består av kropp, hjerne og det fysiske hjertet. Kroppen har instinkter, behov, drifter og det hele. Hjernen er en avansert styringssentral, den administrerer kroppen i samarbeid med tanker, nerver, transmittere, hormoner, og den koordinerer mange funksjoner. Med hjernen kan vi tenke, lære, sortere og fokusere. Hjernen står i direkte kontakt med ditt bevisste sinn. Resten er din underbevissthet som står mer i kontakt med din immaterielle del. Kroppen vil ha alle behov tilfredsstilt, basisbehov som mat, drikke, varme, beskyttelse, hus, penger, jobb, men også samliv, underholdning, utfordringer, vennskap og mye mer. Kroppens sug eier ikke begrensninger, derfor blir mange avhengige av jakten etter mer.

Den ikke-fysiske eller immaterielle delen er det åndelige hjertet, sinn, ånd og sjel. Kort om hva alt dette er. Sinnet kan være friskt og i balanse, og den består av en bevisst del og en underbevisst del. I ditt bevisste sinn kan du forestille deg ting, skape, be, manifestere og drømme. Dine drømmer, bønner og visjoner kan høres og realiseres. Det er dette som fascinerer meg mest, vi kan be og drømme om viktige ting og ting kan bli sant. Ved hjelp av våre bønner kan Gud helbrede sykdom, drive bort ondskap, beskytte oss og sende oss velsignelse. Våre tanker og ønsker når hvem som helst i sanntid, og tenker du på noen spesielle så tenker han eller hun gjerne på deg. Uavhengig av fysisk avstand, det skjer uten forsinkelse. Av samme grunn skal man avstå fra bannskap, besvergelser og onde ønsker. Det kan ramme andre – og deg selv! Det kalles det onde øre, det onde øye og karma. Sinnet kan også bli psykisk sykt etter traumer og belastninger. Og man kan arve disposisjonen sinnslidelse, men den behøver ikke å bryte ut. Sinnet kan spaltes i en ødelagt/syk/splittet del og en frisk del. Spesielt etter en voldtekt eller etter alvorlige, krenkende opplevelser. Den friske delen strever så med å helbrede det ødelagte eller det splittede sinnet. Klarer den friske delen ikke det, kan risikoen for varig sinnslidelse øke og til og med føre til selvmord. Behandling kan være nødvendig, eventuelt med psykofarmaka, samtaleterapi og ved at man kommer bort fra destruktive livssituasjoner. I kombinasjon med kjærlighet, omsorg, oppmerksomhet og støtte kan du få det bedre, hjelp til å bære det tunge og verktøy til å forstå deg selv bedre. Du blir garantert en annen etter prøvelser, men du får også et kyndig blikk for andres lidelser og kompetanse til å hjelpe andre og lytte til dem.  

Hjertet (og tarmen) er det vi føler med, der er pasjonene, intuisjonen, empatien og kjærligheten. Det er hjertet som føler tap og sørger, og det er hjertet som elsker. Med hjertet tror en til rettferdighet, som gjør at sjelen kan leve evig. I hjertet bor varmen, omsorgen, gjestfriheten, lojaliteten og takknemligheten, sånn at vi kan bli hjertelig! Menneskelig kjærlighet er en gave vi har fått, den rommes i vår sjel og i vårt hjerte, den gjør oss til levende, følende vesener, og jo mer vi dyrker den dess mer får vi tilbake. Kjærligheten gir omsorg og beskyttelse til barna til de klarer seg selv, og selv etter det skal de få høre at han eller hun er ditt elskede barn. Ingen har dødd av for mye kjærlighet!

Ånden er usynlig og immateriell, og binder det hele sammen. Den har med selve livet og pusten å gjøre og derfor heter det han utåndet når noen dør. Ånden sørger for at kropp, sjel og hjerte kan kommunisere. Vi har helt klart åndelige behov, det kan være nærhet og kontakt med noe større enn oss selv, mening med livet, naturens stillhet, meditasjon, musikk, undring, og åndelig fellesskap med andre. I tillegg tror kristne på Den hellige ånd, som er en del av treenigheten, Fader, Sønn og Hellige ånd. Den kan vitne med vår ånd om at vi er kristne. Den ånden er ren, villig, rettskaffen, den misunner ikke, og det er den som gir deg en levende tro. Får du høre ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod fra en annen som selv har en levende tro, så skjenker Gud deg samme tro gjennom Den hellige ånd. Og så blir du innlemmet i en forsamling, moderen, det åndelige herberget, stiftet av Frelseren selv, første påskedag, år 33.

Det dypeste nivå er sjelen, det nivået som skiller oss fra dyr og andre vesener. Jeg tror mennesket er det eneste vesen som har sjel her i universet, og sjelens beskaffenhet er at den lever evig. Har du fått en levende tro som nevnt ovenfor så får sjelen et evig og lykkelig liv i himmelen. Det er fra sjelen lengslene kommer, dypest sett. Sjelen lengter etter fred, harmoni, tilhørighet, den lengter etter en tvillingsjel, en sjelevenn, barn å elske og fellesskap med Gud. Sjelens språk er umiddelbar om vi bare lytter nøye, og den kommuniserer også gjennom hjertet som er en tanke mer jordnær. Og når folk virkelig brenner for noe, sier vi han gikk inn med hele sin sjel for arbeidet. Det er med andre ord hundre prosent.

Det finnes gode og onde krefter, eller beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer om du vil. Er du rammet av det onde må det heles gjennom det gode. Og da er det greit å vite hva vi består av, hvordan vi fungerer sånn omtrent, hva det gode kan være og mulige veier til helbredelse. Mitt hovedpoeng med dette er å gi deg håp om du sliter, og bevisstgjøre deg på ditt eget potensiale, kristen eller ikke. Du har alt i deg, fordi du er skapt av en mesteringeniør som skapte deg i sitt bilde. Det er når du fokuserer på det sjelelige, det åndelige og det hjertelige at din kropp og ditt sinn kan oppleve lykke, ro og mening. Og du kan forstå dine sår på sjelen. Lykken kommer innenfra, i kropp og sinn, gjennom alt det immaterielle og gjennom samspill mellom gener, sårbarhet, oppvekst, livsinnstilling, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer. Det kan være en lang og tung vei å gå, men det vil gjøre deg hel til slutt. Det starter med din egen erkjennelse av at du er skadet av onde og negative ting, og at du trenger hjelp. Så følger bekjennelse, du må si det høyt, be om hjelp og involvere kjærligheten. For meg ble det Gud, kristendommen, gode venner og en lang søken etter helbredelse, kunnskap, visdom og en livsinnstilling som funker for meg. Jeg har lidd mye, hatt mange tap, mistet en bror i selvmord, fått ME, er ufør og er skilt. Men så har jeg også fått mye i gave. Først og fremst en herlig sønn som nå er 23 år, og som jeg elsker himmelhøyt! Og mye annet i gave, en lang rekke beskyttelsesfaktorer. Tro fra Gud, og herlige opplevelser på læstadianske samlinger og storsamlinger i inn- og utland innen den førstefødte retningen. Fantastiske fjellturer mellom Hellmobotn og Vájsáluokta. Beskyttende somre i Oalloluokta, mamma sin plass og i Hellmobotn, pappa sin plass, i fornorskningstida i Tysfjord. Og ekte lulesamisk sijdda-liv, med humor og samhold i Musken og i Hellemofjorden i min oppvekst på 1960/70-tallet, der vi var høgt og lågt. Pluss gode og viktige verdier fra mine foreldre, fra familie og slekt, fra nære venner, fra kloke og erfarne eldre, og helbredelse gjennom ulike terapier, litteratur, bønn, forbønn, livserfaring og gjennom kjærligheten.

Ikke vær redd for stillhet, sorg, kjedsomhet og alenehet. Det er i det stille du kan få kontakt med ditt indre. Sjelens og hjertets stemme overdøves ofte av kroppens behov, sosiale media, all verdens støy og vi kan lures til å tro at vi må tilfredsstille alle kroppens behov umiddelbart for å bli lykkelige. Men det skjer sjelden. I en stadig mer travel og materiell verden glemmer mange å puste og lytte til hjertets og sjelens dyp. Uansett vil det for alltid være en rest av undring, usikkerhet, leting etter svar og en dyp, virkelig dyp lengsel etter noe og noen. Etter lykke, hvile og harmoni, etter kjærlighet, etter barn, noen å elske, vennskap og tilhørighet. Og aller mest etter forsoning med Gud og en mening med det hele. Det er den egentlige skjebnen for oss alle. Vi får ikke alle svar her, vi slutter aldri å lengte, og vi vet knapt hva vi lengter etter. Men la oss beholde troen, håpet og kjærligheten. La oss leve og ikke tenke så mye. Det er når vi slipper kontrollen og ikke alltid er så opptatt av hva som gagner oss selv at vi kan begynne å leve. Slutt å fremstå som perfekt, det er ikke derfor folk liker deg. Det er når du er ærlig, sårbar, åpen og undrende at du kan få nære og gode venner.

Om man begrenser oppfatningen av mennesket til bare en kropp med instinkter og behov så får man også et liv deretter. Som går ut på å tilfredsstille alle tenkelige behov raskest mulig, spise, drikke, elske, og søke anerkjennelse, ære, berømmelse og rikdom. Du må heller lytte til både hjerte, sjel og ånd, og stadig undre deg over livet, kjærligheten, kulturen, guddommen og alle tings beskaffenhet. Hjerte, sjel og ånd kan bli ditt kompass, de skal man lytte til og ikke bare til kroppens sug. Det er et fint samspill mellom alle disse delene Skaperen har ment skal være deg. Ånden og det immaterielle skal kontrollere det materielle og kroppen, slik at vi ikke henfaller til fråtseri, grådighet, misunnelse, sløseri, kriminalitet, egoisme, maktmisbruk og endeløs jakt på mer. Kroppen skal være ditt tempel som hjerte, sjel, sinn og ånd bor i. Vi må jo bevege oss med noe, men kroppen og dets sug må ikke bli målet for alle ting. Det er dette fine samspillet som er selve Livet. Som rommer hele deg, som er i kontakt med Gud, universet og alle mennesker. Der du lever i dyp respekt for andre mennesker, for det kollektive, for din sijdda, for slekta og ditt folk, for alt liv i naturen, for de eldre, og i åndelig kontakt med dine formødre og fedre og livet bakover. Det er den fine arven vi har fått fra guddommen, fra kristendommen, fra de eldre og universet med alt det rommer.

Lykken er ikke å være rik, vellykket og å ha det komfortabelt hele tida. Livet er mye, mye mer. Det inneholder alle nedturer og oppturer, alle seire og nederlag, alle slags følelser og all slags erfaringer. Lykken er å stå i den berømmelige åndskampen og mestre å holde kroppen og dens sug i sjakk. Lykken er å tro på noe større enn deg selv, å bry deg om andre, overlate kontrollen og skjebnen til kjærlighetens vidunderlige forsyn, ikke bli bitter på noe eller noen, og forsone deg med ting som har skjedd. Sist, men ikke minst, elsk Gud, din sjel, deg selv og dine kjære. Vær takknemlig for det du har, og hver eneste dag kan du si. Jeg elsker deg, mitt kjære barn, min kjære kone, min kjære mann, og min kjære venn!

Mange kvinner lider. Hovedsaklig på grunn av menn

Mange kvinner lider, hovedsaklig på grunn av menn, og konsekvensene av det menn gjør og står for. Selvfølgelig finnes det en overvekt av gode menn og like selvfølgelig finnes en viss andel av destruktive kvinner som kan skade. Men nå er det menns skader på kvinner jeg snakker om. Mange kvinner har gjennom tidene vært utsatt for samfunnets og mange menns utestenging av kvinner fra arbeidslivet, kvinneundertrykkende og diskriminerende adferd, holdninger, verdier og kultur. I mange kulturer er kvinner menns eiendom. Kvinner dominerer lavtlønte og belastende yrker, som sammen med fødselspermisjoner og omsorgsoppgaver gir mange stram økonomi og dårlig pensjon som resultat. Samiske kvinner og andre minoritetskvinner kan bli utsatt for både personlig og strukturell diskriminering og rasisme. Og de er ofte mer utsatt for psykisk og fysisk vold, overgrep og andre belastninger enn andre, ifølge forskning. Minoritetskvinner opplever nesten uløselige dilemmaer der man på den ene siden vil bevare alt sitt og lære barna både sitt morsmål, kultur og ulike skikker. Og på den andre siden påvirkes barna av et fornorskningspress, påvirkning av storsamfunnet og av venner, som ofte står i motsetning til sin mors kultur. Religiøse minoritetskvinner opplever i tillegg andre dilemmaer, bevare troen og tilhørighet til en forsamling versus å oppleve at barna ikke følger hennes religion. Noe som kan gi en livsvarig sorg.

Men det er i privatlivet de største skadene kan skje, og som også kan ramme barna. Volden som skjer innenfor hjemmets fire vegger er privat og personlig, og prisen er ofte for høy for å sladre. Det finnes lite hjelp, og det er for skamfullt å fortelle om det. Man presses til å beholde fasaden og la det skure og gå. Altfor mange kvinner er én eller flere ganger i livet utsatt for én av eller flere av disse krenkelsene, belastningene og traumene i ulik grad. Mannens sjefing i familien, hans flørting og utroskap, partnervold, egoisme, maktmisbruk, psykisk terror, trusler, humørsvingninger, sykelig sjalusi, isolering på grunn av sjalusi, sinne, religiøs fanatisme, løgner, uærlighet, narsissisme, psykopati, drikking hjemme, vor- og nachspiel med fremmede menn, alkoholisme, narkotikamisbruk, og alle former for rus og avhengigheter. Som gambling, usunt forbruk, forfengelighet, altoppslukende arbeid med sykelige avhengighet av andre menns anerkjennelse og kvinners beundring, og avhengighet av sport, trening med og uten anabole steroider, porno, internett og sosiale media. Gjerne kombinert med blomster, bønn om tilgivelse og løfter om endring til det bedre når han skjønner at hun vil forlate ham. Denne runddansen og den svingende psykiske volden kan bidra til en sterk, langvarig og destruktiv tilknytning til en voldelig mann.

Kvinner lider og kan bli alvorlig traumatisert av seksuelle overgrep, spesielt som barn, langvarig trakassering, opprivende og bitre skilsmisser og barnefordelingssaker, og dype og langvarige familiære konflikter. Og de kan i tillegg bli rammet av andre forhold, som livstruende sykdom, dårlig helse, alvorlige psykosomatiske lidelser og vansker, altfor mange barn, tung omsorg for syke og gamle foreldre, bitre brudd med søsken, foreldre og egne barn, alderdom, demens og andre aldersrelaterte lidelser, funksjonshemming, arbeidsledighet, uførhet, manglende kontakt med slekt og venner, barns lidelser og rusmisbruk sammen med dårlige venner, destruktive lojaliteter, mange flyttinger, ensomhet, tosomhet, isolasjon, fattigdom, flere lavtlønte jobber, og stram økonomi som enslig forsørger, og etter hvert lav pensjon, med mer.

De fleste menn er good guys. Men en viss andel er bad guys og de rekker å skade mange kvinner og barn. Menn er fysisk sterkere og har et stort skadepotensial, og bad guys utnytter det. De som har anlegg for det misbruker ofte rå makt og mange hersketeknikker overfor kvinner og barn. Spesielt i forhold der bare han jobber eller tjener mest og som gjør at kvinnen blir økonomisk avhengig av ham. Noen ganger er trussel om vold nok til å skremme og holde familien i frykt. Disse mennene, spesielt narsissister og psykopater, finner kvinner de kan dominere, gjerne unge med lite erfaring, og som er ute etter kjærlighet, ofte med en litt dårlig selvfølelse i utgangspunktet. Eller kvinner som er lett å fange og sjarmere, for så å skremme med vold, bryte henne ned, veksle mellom destruktive ting og overstrømmende oppmerksomhet, gaver og andre positive ting en tid og på den måten får han henne til å bli. Og da får hun en dårlig selvfølelse og et dårlig selvbilde uansett. Alle belastningene blir den nye normalen, og prisen for å protestere blir for høy. Da kommer hun lett i en ond sirkel som kan være vanskelig å bryte. Slik fortsetter lidelsene over tid, hun kan utvikle angst, depresjon og psykosomatiske lidelser, og alt dette gir henne dårlig livskvalitet og mange kvinner og barn blir skadet i lang tid. Selv etter et brudd kan skadene vedvare, og for kvinner bidra til mindre omsorgsevne og empati. Og eventuelt eget rusmisbruk som igjen går ut over barna. Som etter hvert skader seg selv. En ond sirkel som kan pågå i generasjoner.

Vi kan takke ulike revolusjoner mot allmektige konger, tsarer, adel og pavekirka, positiv samfunnsutvikling, borgerrettighetsforkjempere og mange andre for at mange land, spesielt vi i vesten, for at vi har demokrati, sekularisering, friheter, stemmerett og mange ulike rettigheter for både menn og kvinner. Og vi kan takke alle enkeltkvinner og kvinneorganisasjoner som kjempet og kjemper for likestilling, likeverd, likelønn og som har påvirket partier, regjeringer, organisasjoner, lovverk og kulturer til at alle kvinner fikk og stadig får det bedre. Men på tross av positiv samfunnsutvikling er det er ofte vanskelig å avsløre og nøytralisere ondsinnede menn som ødelegger kvinner og barn. Altfor mange kvinner og jenter lider i stillhet, de er redd for represalier, det er tøft å anmelde, og det er sjelden at bevisene holder i en rettssak. Den onde mannen fortsetter bare med andre kvinner, samtidig som han kan trakassere eksen med psykisk terror, telefoner på natta, og prøve å overta barna og hjernevaske de til å ta parti med ham. Alle disse problemene rammer veldig mange kvinner på en eller annen måte, i ulik grad og av ulik varighet.

Kvinner ønsker å finne en mann, en sjelevenn, få barn og bli elsket, aktet, sett og beskyttet. Gjerne av en mann som er litt eldre, med makt, penger, hus, eiendom, status, sjarm og karisma. Eller en som viser interesse, og hun blir overbevist om at her er en mann som virkelig bryr seg om meg, elsker meg og vil respektere meg for alltid. Tror de. Den første tiden er det bare flott, og romantikken, sexen, lykkefølelsen og gode opplevelser bidrar sterkt til sterk tilknytning til en mann og til at hun senere blir. Blir mannen gradvis mer og mer ond, går det onde sikkert over, tenker hun, og min store kjærlighet og oppofrelse skal helbrede ham. Kvinner blir involvert og innviklet i mannens ondskap, maktmisbruk, krenkelser og svingninger, og snart er hun fast i ham. Og begynner å føye ham og holde fasaden utad. Og er hun så uheldig å bli fanget av en ondsinnet mann, er det ofte svært vanskelig å komme seg unna, det kan gjerne ta et helt liv. Spesielt når det er barn i bildet. Og hun mister mer og mer motstandskraft, blir manipulert til å tro det er hennes egen feil, gir opp, håper det beste, lider i stillhet, holder fasaden, forteller ikke til dette til noen og er overbevist om at hun fortjener ikke noe bedre. Frykten og angsten gjør at hun ikke tør bryte ut, og enkelte ganger blir hun glad for at mannen endelig forlater henne til fordel for en annen. Som også får lide. Noen ganger blir det altfor mye, alt for lenge, for mange overgrep, traumer og belastninger totalt, at det ender med depresjon, utmattelse, uføretrygding, psykiske vansker, dårlig livskvalitet, og til og med selvmord. Som igjen kan påføre eventuelle mindre barn store traumer, ofte rusmisbruk, uførhet og mange slags lidelser og problemer. Dette kalles ofte flergenerasjonelle traumer. Det er derfor det heter i Skriften at fedrenes misgjerninger skal straffes inntil tredje og fjerde ledd. Det er ikke Vårherre som straffer noen, men det betyr at menn har et stort skadepotensial og kan skade både kvinner, sønner og døtre og familien i stadig flere generasjoner. Også ved at rammede kvinner blir så skadet at de mister omsorgsevnen, blir rammet av lært hjelpeløshet, skader barna, er kun lojal sin partner og fortsetter å være i destruktive forhold og miljø. Alle oss vet av enkelte familier som er veldig skadet og der det miserable bare fortsetter og fortsetter. Der de verst rammede er badet i rus, krenkelser, vold, konflikter, stigmatisering og seksuelle overgrep. Likesinnede finner hverandre, de skaper egne, lukkede miljø på tvers av alder, kjønn og etniske skillelinjer. For noen er dette livet som et svart hull som ingen av de som er skadet slipper unna fra. Og som stadig rekrutterer nye medlemmer. Gjerne deres egne barn. Kjærligheten har umulige kår, og forsøker noen å bryte ut av et rusmiljø blir de raskt presset tilbake. Til slutt er det bare overlevelse.

Barna blir ofte vitner til ondskapen, mange traumatiseres, de skjuler elendigheta og lider i stillhet. Mange barn tror det er deres egen feil, de blir såkalte snille piker, omsorgsperson for sine foreldre, spesielt for mor. De kan utvikle psykosomatiske lidelser og kan innta en destruktiv og sykelig rolle i familien. Krenkede barn blir syke voksne, og må ofte gå i livslang terapi. Far krenker sine døtre og de blir oftere enn andre ofre for en ny, ondsinnet mann, nå som partner. Og selv om mange kommer seg bort fra den første drittsekken, havner de fort i et nytt destruktivt forhold. Onde menn, spesielt psykopater, værer hvilke kvinner som lett kan sjarmeres, som er lett å dominere, som tror på fagre løfter og som ikke er kritiske nok. Og snart blir det et fengsel, som omgivelsene ikke ser omfanget av. 

Fraværende fedre gjør også skade på ulike vis. 8 av 10 av menn i fengsel har hatt problemer med far. De har ikke hatt en far som stilte opp eller som ikke ga dem kjærlighet og støtte. De har hatt en ustabil far, som ikke holdt ord, som var egoist, som hadde rusproblemer og som ikke var den rollemodellen gutter trenger. Guttene søker anerkjennelse andre steder, gjerne i kriminelle gjenger og i rusmiljø. Der blir de utnyttet og ødelagt for livet. Så menn og fedre har virkelig et kjempestort ansvar, både for seg selv, og ikke minst for deres barn!

Julens egentlige budskap

Her er julens egentlige budskap, og grunnen til at Jesus ble født for lenge siden. Kristendom er en måte for sjelen å oppnå evig liv og lykke på. Her er kortformen på det hele. Dette innlegget er min personlige fremstilling, ikke et offisielt skriv fra den førstefødte, læstadianske forsamlingen som jeg tilhører, og heller ikke på vegne av den. Bare tanker i julen. Ikke mine tanker, men det jeg har blitt lært gjennom et helt liv. Se for øvrig læstadianerne.no

Adam og Eva hadde det perfekt i Paradis. Samtidig fantes Den onde, og fra samme øyeblikk som Gud skapte mennesket, så startet Den onde jakten på denne Guds yngste skapning. Gud hadde bare én advarsel, én lov, han hadde sagt at spiste de av Kunnskapens tre måtte de dø. De måtte med andre ord ikke basere sitt liv og forhold til Gud på kun kunnskap, fornuft, og egne krefter. De åt og de falt, godt hjulpet av den giftige slangen, altså Den onde. Og da de falt måtte Han holde ord. De skulle dø og utdrives fra Paradis. Men Gud har to sider som begge er like sterke, rettferdighet på den ene siden og kjærlighet på den andre. På grunn av sin rettferdighet måtte han dømme dem etter sitt eget ord, sin egen lov. At de skulle dø. Men på grunn av sin store kjærlighet kunne han ikke rolig se på at mennesket døde evig pga synd. Noen andre skulle straffes og dø for alle, og dette måtte være et menneske. Derfor sa han at "kvinnens sæd skal sønderknuse slangens hode". Det vil si at en av etterkommerne etter Eva og Adam, et menneske, men også Gud, nemlig Jesus, skulle komme en dag og knuse det ondes makt. Altså knuse Djevelens makt til å ødelegge menneskenes sjeler. Han laget en ny lov, et løfte om frelse til alle mennesker som tror Ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Dvs at Jesus måtte fødes som menneske for å ta denne dødsstraffen, samtidig som han var Gud selv. Egentlig tok Gud selv på seg straffen, og lar mennesket gå fri. Og berger oss mennesker, uten fortjeneste, uten gjerninger, kun gjennom tro. En levende tro, som Han selv gir et menneske, som er identisk med den levende troen disiplene fikk, og på samme måte. Selve forsoningen er en dyp hemmelighet som selv englene lengter etter å se og forstå. Forsoningen var nok etablert og utført fra evighet av, men Gud lot løftene skje fyllest på en fysisk og observerbar måte. Men man behøver ikke å forstå alt dette med fornuften, det viktigste er å tilegne seg en levende tro på riktig måte gjennom et annet menneske som har en levende tro.

Hele Det gamle testamentes budskap er nettopp det, profetien om Kristi komme. Det var et løfte om at hver den som tror på Jesus som forsoner og frelser ikke behøver å dø evig, men får komme til Paradis, altså til himmelen. Adam og Eva fikk en redningsplanke og berget seg på det, og alle etter dem kunne tro på det samme, men prisen for syndefallet ble dog at de og vi alle er født med arvesynden i oss. Og at vi dermed er disponert for både det onde og det gode. Og helst bør velge det gode fremfor det onde. Satan ble i sin tid kastet ut fra himmelen men ikke så langt bort, ondskapen er blant annet i vår kropp. Derfor er mennesker i stand til å begå de grusomste forbrytelsene og samtidig etablere samfunnssystemer der mennesker blir undertrykt, torturert og forfulgt, og der de skyldige går fri. Kampen mellom det gode og onde skjer overalt, også inni oss, og det onde er også inkarnert i ånder og andre vesener, med mange navn. Det er med andre ord en evig kamp mellom det gode og det onde, en kamp mellom kjærligheten og ondskapen. Men til slutt skal kjærligheten vinne. Imens kan det være en strid og mye lidelse. Stå derfor på det godes side. Ikke for at vi mennesker er så gode, men vi kan tross alt slutte oss til selve hærføreren på den gode siden. 

Alle som før Kristus trodde på dette løftet ble frelst, og alle som trodde på det som hadde skjedd etter at Kristus hadde kommet, levd, dødd, lidd og oppstått, ble og blir frelst, inklusive oss som lever i dag. Det nye testamente handler om Jesu liv, lidelse, død og oppstandelse, og hvordan det gikk med de første kristne. Jesus valgte seg ut 12 disipler, lærte dem opp, profeterte om sin egen død, men disiplene trodde først at han skulle innføre et verdslig rike og fri dem fra romernes herredømme. Og at de skulle bli høye herrer med makt og ære. Denne drømmen ble grundig knust da Jesus døde, og de gjemte seg i frykt for jødenes hevn.

Det de ikke skjønte var at alt var en grandios plan fra Vårherre, han oppfylte løftet om en Frelser, som ordnet med en gjeng disipler, lærte dem opp i basic kristendom, og Jesus etablerte selv den første kristne menigheten. Men her kommer et av hovedpoengene med kristendommen. Ved korset og i de tre dagene Jesus lå i graven mistet disiplene alt håp om jordisk ære og karrière, og de skjønte etter hvert at de var fortapte og alt var håpløst. Dvs uten noe form for håp om evig liv. Den tredje dagen står Jesus opp, går inn gjennom stengte dører inn til disiplene, som sørget kraftig. Både over sin Herres død, men like mye over sin egen fortapte sjelstilstand. I overført betydning gikk han inn til disiplenes stengte hjertedører, der hjertene var sønderknuste og beredt for troen. En levende og saliggjørende tro.

Så kommer Jesus inn, ånder på dem og sier Fred være med dere. Hvilken fred? Jo den aller viktigste freden, fred i sjelen, altså sa han at dere skal tro at all vantro og alle synder er tilgitt i hans eget navn og blod. Og de fikk en levende tro, Den hellige ånd, Kristi kjærlighet og gråt nu av glede, full av tro, håp og selvtillit. Før han da dro til himmelen lovte han dem full støtte alle dager inntil verdens ende, og gav dem Misjonsbefalingen, gå ut i all verden og omvend alle folkeslag til mine disipler. Og så ga han de himmelrikets nøkler, at det de løser på jorden er løst i himmelen. De skulle likevel vente på pinsedagen da han skulle sende dem Talsmannen, Den hellige ånd. Den kom etter 50 dager og da kunne disiplene tale med brennende tunger til enhver på deres eget språk, og 5000 ble lagt til menigheten. Dette kalles nå for pinse. Kristendommen hadde startet med ild og ord, bokstavelig talt.

Siden har denne apostoliske kristendommen levd sitt eget liv med opp og nedturer, først i Midtøsten og senere på alle kontinenter. I en downperiode pustet Luther nytt liv i den med Reformasjonen, og derfor kaller noen denne bevegelsen den apostolisk-lutherske kristendom. I nyere tid ga Læstadius den et nytt liv på Nordkalotten i 1840-årene og bevegelsen ble kalt læstadianisme. Før det hadde den mange navn. Navnet frelser ingen, men læstadianismen som jeg tilhører er den samme kristendommen som Jesus selv etablerte, og som jeg og hundretusener tror på. Den har vandret over store avstander og blusset opp her og der.  I USA og Canada kalles den samme bevegelsen The old Apostolic Lutheran Church, mens i Skandinavia kalles vi Den apostolisk-lutherske førstefødtes forsamling eller læstadianere. Det finnes mange andre menigheter og forsamlinger, men jeg personlig kan ikke anbefale andre enn denne som jeg selv har fått tro og sjelefred gjennom. Den fungerer for meg, for å si det sånn, og debatten om rett kristendom får andre ta. Dette er mitt høyst personlige budskap. For øvrig finnes det 2 milliarder barn og unge kristne på jord til enhver tid, da vi tror at alle som er unnfanget, og alle barn og unge er Guds barn. Himmelen fylles av minimum 25.000 sjeler daglig fordi det dør så mange barn i mors liv og barn og unge ellers. 

Oppsummert henger dette sammen slik: Alle som tror på det de får høre, om at alt er tilgitt i Jesu navn og blod, blir frelst. Forutsetningen er at den som sier det til en annen må ha en levende tro selv. Og kommer troen fra hovedkilden selv, nemlig Kristus, er alt ok. Finner man den rette menigheten som har en direkte link til den første apostoliske menigheten i sin tid, da er det riktig menighet og en riktig og levende tro. Men før du er i stand til å motta denne livgivende troen, må du som disiplene ha mistet alt håp i deg selv. Dvs du kan intet gjøre selv for å bli frelst. Da forberedes hjertet, det blir sønderknust og blir åpen for evangeliet, nemlig å tro dine synder er tilgitt i Jesu navn og blod. Da får du tro, Den hellige Ånd og Kristi kjærlighet.

Denne kjærligheten virker slik at du vil at alle mennesker skal bli kristne og komme til himmelen. Du får lyst til å tilhøre en forsamling, og gi ditt bidrag på ulike måter i denne forsamlingen. Spre ordet, bygge hus for møter, gi penger, tilby overnatting, drifte søndagsskoler, gi konfirmantundervisning. Og ikke minst, vitne om din egen tro og hvordan du fant den. Dvs hvordan bli rettferdiggjort gjennom tro på den ene siden, og leve i kjærlighet på den andre siden. Og gjestfrihet er en selvfølge, alle som vil, kan reise på møter eller samling i mange land, og bli tilbydd overnatting, mat, åndelig prat og vennskap. Har man den samme troen kjenner man igjen den hos andre, og dette binder kristne sammen over alle mulige grenser, aldre, etnisitet, land, språk, kulturer og skikker. Og så lever vi alle i hverdagen hver på vår plass, studerer eller jobber, går på søndagssamling og prøver å leve et verdig liv. Feiler man kan man be om tilgivelse, og har man såret andre skal man be vedkommende om tilgivelse, og rette opp urettferdighet der det er nødvendig.

Dette er idealet, men mennesket er all sin tid disponert for det onde, også vi kristne, og de/vi kan også gjøre onde ting, krenke, såre, sladre, lyve, ekskludere og andre onde gjerninger. Det er ikke kristendommens feil, kun menneskets egen og det ondes feil. Man må skille mellom om hvordan kristendommen egentlig er, og hvordan menneskenaturen og Den onde er. Mange tar avstand fra kristendommen pga kristnes feil og dårlige eksempel. Vi er alle disponert for onde ting, så derfor dette innlegget om kristendom. 

Jeg håper at du kan se storheten og det fantastiske ved kristendommen, og se bort fra enkeltes feil og krenkelser. Men du må lete, søke, be, spørre, lese. I enden finnes en skatt du knapt kan drømme om. En tro som gjør deg rolig, fredfull og håpefull, en tro som gjør at du ønsker å leve i kjærlighet, og lære barna dine opp i det samme. Og en kraft som gjør at du vil spre ordet, vise kjærlighet og virke til fred mellom mennesker. Vi lever i en urolig tid, der det onde slippes løs i hat, krig, konflikter og ulike krenkelser. Derfor er det så viktig å skjønne at kristendommen er et klart alternativ til det onde og det gudløse. Vi har en utømmelig kilde av kjærlighet og fred, som gir oss tro og liv på jord og et evig liv som starter allerede her. Og til og med trøst og håp om hele verden skulle igjen havne i en verdenskrig, og all ondskap slippes løs. For den onde klarer ikke å fjerne en levende tro fra et menneske, selv om du blir forfulgt, drept og plaget. Fordi du tror på universets sterkeste kraft, som berger din sjel selv om kroppen og alt det materielle/fysiske tilintetgjøres. Ikke mindre enn det. Husk du er hjertelig velkommen på våre samlinger og møter! Der kan du lytte til Guds ord som blir forkynt av ydmyke tjenere, der får du også samtaler, servering og nye venner!

Be i ditt hjerte, at Gud må lede deg hans menighet og forsamling på jord. Be om at akkurat du skal komme til himmelen, og at brødre og søstre i troen kan løse deg fra tvil og vantro. Følg Den Hellige ånds veiledning, og la deg lede til forsoning med Gud. I Jesu navn. Amen

Mitt elskede barn!

Jeg ønsker du kan føle og kjenne min og mammas kjærlighet og omsorg til fulle. Jeg håper at vi har gitt deg en trygg havn i livet. At du føler at når som helst kan du komme til mamma og pappa. Gråte, le og føle deg trygg. Der du føler at ingenting kan skade deg, og ikke et eneste problem er for lite eller for stort til å fortelle det til oss. Der du kan bare være, og virkelig kjenne at du er hjemme på alle mulige måter. Og at du ikke må flytte før du må, du må heller ikke prestere noe for å fortjene vår oppmerksomhet, tid og kjærlighet. Du ble til i kjærlighet, født i kjærlighet og lever nå i kjærlighet. I dag og for alltid.

Jag har gett dej detta liv, jag har sett dej bliva til, om du ber meg skal ja vända flodarna. Jag är förtiden for dej, du är framtiden för mej. Om du ber mej skal ja släcka stjärnorna. Isabelle. Dette synger Afzelius til sin datter Isabelle. Den summerer opp kjærligheten til et barn som betyr alt. Som far og mor er vi villige til å ofre alt for deg, mitt kjære barn. For at du skal være trygg, føle deg elsket og sett. For at du skal utvikle deg på en god og naturlig måte. For at du skal få og beholde venner, og at du skal være beskyttet. Mot mobbing, utestengning, nederlag, dårlig selvfølelse, alt ondt og alle onde mennesker.

Vi har sett deg bli til, vokse, forandres og utvikles. Vi fylles av glede når vi ser på deg, min kjære skatt. Tenk at du er mitt og mammas kjøtt og blod. Du er ennå så avhengig av oss, og kommer stadig tilbake. Full av opplevelser og erfaringer, både gode og onde. Du lærer forskjellen på godt og ondt, og du får erfare at ikke alle mennesker vil deg godt. Noen ganger må man unngå enkelte personer og visse miljø, og til du blir stor og gammel nok må vi vurdere dette for deg.

I tenårene vil du så gjerne stå på egne bein, bli selvstendig og bestemme alt selv. Det er dette vi så gjerne vil lære deg mye om, kjære barn. Du kan ikke få alt du ber om og du må få det porsjonsvis, alt til sin tid. Du skal ikke få for mye penger og ting, men heller ikke for lite, for da føler du deg utenfor. Men vi vil heller ikke at du skal passe deg for alt hele tiden, for vi passer på deg når vi må. Det aller, aller viktigste er at du føler deg elsket, ønsket, sett og holdt, men du behøver ikke være forberedt på alt i ung alder.

Så kommer det en tid for forelskelser og kjærester. Vi merker raskt om du møter noen og blir glad i noen, eller noen i deg, selv om du prøver å holde det skjult. Vi voksne skal liksom ikke vite det, og slettes ikke bry oss. Men selv der vil vi ha litt kontroll og vite at det skjer i trygge former. Etter en stund vet vi hvem den andre er, hvilke kvaliteter, skader og utsikter hun eller han har. Et brudd og en kjærlighetssorg kan være jordens undergang, du tror ikke du kan komme over det, og at det ikke kan finnes noen andre. Du kan være sikker på at mamma og pappa har opplevd det samme, og overlevd. Vi har gått gjennom alt, og vet at man kommer seg videre, og da kan det være godt å snakke om det og gråte på vår skulder. I det minste kan du lytte på oss, vår trøst, våre råd og formaninger. Vi kan ikke føle det du føler, men du kan være viss på vår kjærlighet og at vi virkelig bryr oss.

Så ønsker jeg og vi deg alt godt i livet, mitt elskede barn! Du er i mitt og mammas hjerte, og der forblir du hele livet. Fly og prøv dine vinger, ta for deg av livet og de mulighetene som byr seg. Men kom alltid tilbake til mammas og pappas trygge favn så lenge vi lever. Ta med deg din barnetro og din gode samvittighet. Feiler og faller man kan man reise seg. Gjør man noen noe vondt kan du be om unnskyldning, lære av det, og gå videre.

Vær da fri, min lille fugl. Kvitre glad og lystig på grenene på livets tre. Fly verden rundt om du må, men husk hvor du kommer fra. Lær deg kjærlighetens språk, og bruk den flittig. Vær glad i deg selv, i dine venner og i han eller hun som går med deg på veien. Gled deg over livet og vær stolt over din egen familie og slekt på begge sider, ditt hjem og din hjemplass. Gjem så alle gode ord i ditt hjerte og grunne på dem. Husk alt det gode vi foreldre har gjort for deg, og tilgi oss for alle dårlige ord og alle krenkelser. Si fra om jeg eller mamma har såret deg og ikke husket på å si unnskyld. Mamma og pappa elsker deg. Derfor er vi så bekymret så mange ganger. I våre hjerter betyr du alt, i dag og for alltid. Vi ønsker deg det aller beste, og håper du er beskyttet hvor enn du går.

Derfor vil vi av hjertet, hver eneste dag, og hver gang vi har kontakt, si jeg er glad i deg, mitt elskede barn! Du får en klem når vi møtes, og en klem når vi skilles. Vi tenker på deg mange ganger hver dag, og vi prøver å kjenne etter i magen om hvordan du har det. Er du på reise, må du svare på meldinger og telefoner. Og så skal vi gradvis sette deg mere og mere fri. Og håpe at det vi har gitt er nok til at du elsker deg selv, og oss selvfølgelig. Men mest av alt kjenner vi på en grenseløs kjærlighet til deg, vårt og mitt elskede barn. Den kjærligheten forblir i våre hjerter, og det er akkurat det vi håper og ber om, at du kjenner og har kjent på vår kjærlighet i alle disse år, og hver eneste dag. At vi har klart å gi deg den vissheten hos deg selv. Nemlig at du er elsket, og du har fått hørt det. Igjen og igjen, og som gjør deg i stand til å være lykkelig i ditt eget liv, og at du kan føle du er en del av noe evig, og noe større, nemlig kjærligheten selv.

Som er universets mektigste kraft, Kristi kjærlighet og guddommen på sitt vakreste, den sterkeste beskyttelsen, tilgivelsens kilde, salighetens grunn, og evighetens opprinnelse. Denne vidunderlige og helbredende kraften og beskyttelsen skal følge oss alle, deg, alle våre barn og alle dine og våre etterkommere i tusen ledd. Det er dette livet handler om. At vi som pappa og mamma får lov til å ta til oss kjærligheten, dyrke den, og gi den videre til deg. Vi må tro på den, og be til Gud at kjærligheten skal bestå i vårt eget hjerte. Nok til at vi ikke har vært for egoistiske, for dømmende, for fraværende og at vi har klart å beskytte deg mot demoniske krefter, destruktive miljø og onde mennesker. At vi på tross av våre menneskelige svakheter har maktet å gi kjærligheten videre til deg.

Etter et langt liv må vi likevel erkjenne at mange av oss er skadet av alle livets ulike belastninger, noen mer, noen mindre. Og så tenker vi at du og alle barn må unngå å bli skadet. Vi har mange ganger vært altfor beskyttende, nettopp fordi vi vet hvor galt det kan gå. Mange ting i livet er utenfor vår kontroll, og sykdom, brudd, konflikter, ensomhet, økonomiske kriser og andres ondskap kan ramme hvem som helst. All denne livserfaringen på godt og ondt gjør at vi prøver å beskytte barn. Og så ser vi at det ligger et vanvittig press på de unge, om å bli perfekt, vellykket, pen, topptrent, rik, populær og berømt, og mange dessverre føler seg mislykket etter å stadig se på sosiale medier hvor vellykket kjendiser og influensere er. Alt dette gjør at vi har blitt bevisste at vi må gjøre en ekstra innsats for deg og alle våre unge. Vise kjærlighet, være kompetente foreldre, være åpne, bryte tabuer og ha nær kontakt med deg og alle våre kjære.

Men mest av alt, at alt vi har gjort for deg, ved hjelp av Gud, kjærligheten, det gode, familie og våre venner, at det har gitt deg beskyttelse, tilhørighet, en god selvfølelse, et positivt selvbilde, evne til selvregulering av svingende følelser, et kyndig blikk for andres lidelse, evne for omsorg og hjelp for andre. At vi i sum har gitt deg en tilstrekkelig livskompetanse god nok til å møte alle livets krumspring, prøvelser og utfordringer. Gitt deg en mening med og i livet, og en fast tro og overbevisning om at livets mening er alltid å leve i kjærligheten og tro på Gud som har skapt oss. Og aller mest, en levende tro på at alle synder er tilgitt i Jesu navn og blod. En tro som bærer deg til et evig liv i himmelen til slutt. Og at du forstår at vi er gjester på jorden en tilmålt tid, at alt vi har er lånt og skal gis tilbake. At penger, utdannelse, eiendom, omdømme, titler, ære og berømmelse er flyktige verdier og bare verdslige saker. Ofte nødvendige til en viss grad, men at kjærligheten, hjertets tro, omsorgen, vennskapene, slektskontakten, og hvordan vi er mot oss selv og hverandre, det er det som betyr noe, og som gir livet en virkelig verdi og mening.

Så kan vi sammen skape en himmel for oss selv her på jorden, være glad i hverandre, le og gråte om hverandre, ha kontakt med venner, og forstå og hjelpe folk som lider. Og så kan du selv en gang, når den tid kommer, gi kjærligheten videre til din kjære og til dine egne barn. Og si, jeg er glad i deg, mitt elskede barn! Hilsen pappa!

Man må se, tørre og handle!

I et samfunn, bygd eller en bydel med minst tusen personer er det alltid en viss prosent som lider, som nylig har opplevd tap, død og sorg, som er ensomme, syke, fattige, ruser seg eller er skadet på en eller annen måte. Enhver av oss har sikkert opplevd stunder, perioder og livsfaser med kriser, sorg, skadet selvfølelse, fortvilelse og prøvelser. Det de/vi da har ønsket og bedt om er hjelp, trøst, vennskap, kjærlighet og bli sett. Da må noen faktisk gjøre det. Noen må være den Ene. Noen må se, tørre og handle! Det finnes heldigvis mange mennesker som trør til i krisens stund, det har jeg sett og opplevd selv ved mange andre anledninger. Jeg blir stadig imponert over omsorgen, omtanken, hjelpen, pengestøtten og de trøstende ordene ved tragedier, brå død, sykdom og andre store kriser. Jeg vil imidlertid sette fokus på den stille sorgen, og lidelsen vi ikke får vite om før vi spør.

Mennesker generelt vil være lykkelige, unngå problemer, og være sammen med andre folk som er lykkelige, og lukke det negative ute. Vi blir alle lett blinde for andre menneskers problemer, og tenker og håper, at de må klare å rydde opp i problemene selv, bli i orden fortest mulig, eller om nødvendig få hjelp av det offentlige og aldri nevne problemene igjen. Det enkleste er å aldri spørre, gå forbi eller bare snakke overflatisk om vær og vind, og på den måten aldri gi vår neste en sjanse til forsiktig å fortelle om sorgen, sykdommen og problemet. For de fleste av oss er mange livsproblemer fremdeles tabu, og vanskelige å prate om sånn uten videre, uten at noen spør.

Alle vil fremstå som lykkelige og problemfrie, og alle vil at de andre skal tenke godt om en og helst ikke se mine problemer. For vi håper de snart skal forsvinne av seg selv. For noen gjør de ikke det. Vi får dermed en ond sirkel der de lykkelige er blinde, tause og uinteresserte i andres problemer, og de ulykkelige ikke tør å fortelle, men de vil gjerne fremstå som lykkelige, skjule problemene og håper det går over snart. Konsekvensen for de som blir rammet blir lett følelsen av fortvilelse, avmakt, ensomhet og noen ganger skam og skyld.

Hva kan man så gjøre for å hjelpe? Egentlig behøver ingen bry seg om andres problemer, det er ikke mitt personlige ansvar og det er deres problem, og de må kontakte hjelpeapparatet. Men, man kan si til seg selv at jeg behøver ikke, men jeg vil likevel gjøre noe, det jeg kan, jeg vil gjøre en forskjell, og jeg kan gjøre noe der jeg ser problemet. Man kan starte i det små, vinne erfaring, og etterhvert som man blir trygg på seg selv og andres reaksjoner kan man bidra i mange, mange situasjoner. Gevinsten er stor, både for dem som gir, og dem som får. Det blir ofte gjensidig nytte og glede, og etterhvert kan du få tilbakemelding om at det lille du gjorde der og da, faktisk betydde enormt for ditt medmenneske og din venn. Du kan bidra til at noen fikk åpnet seg, fikk mot til å snakke, motivasjon til å søke hjelp, ord for å erkjenne problemet, og inspirasjon til og tro på at noe kan hjelpe og det finnes håp. Eller ganske enkelt være en venn i nøden, der tid og utholdenhet er svært viktig.

Kompetansen ligger i oss alle, hos alle voksne og spesielt hos de som selv har opplevd krise og kjent på den samme fortvilelsen og det inderlige håpet på at noen ser meg, tør å spørre, vil lytte til meg, og ikke minst, spør igjen neste gang vi ses. Det som virker er først og fremst at du ser den som har det vondt og er ensom. Blikk kan være helbredende. Dernest at du tør å spørre og tør å snakke direkte til den det gjelder, bryte taushetsbarrieren og det private og personlige skjoldet mange bærer. Man må tørre å være personlig. Og så man handle. Ord og lytting er ofte det som virker. Ordene vitner om kompetanse i å se, interesse for den andres ve og vel, og viljen til å høre om andres problemer. Når den andre tør å fortelle må man ikke pøse på med løsninger, men la den andre fortelle. Og vi kan gjerne spørre om hva vi kan bidra med. Og neste gang kan ta opp tråden, og fortsette det gode arbeidet. 

Når det gjelder barn og unge er det ikke sikkert de kan formulere problemet eller si deg hva du kan gjøre. Her er det ordene, spørsmålene, interessen, kjærligheten, vennskapet og blikket som helbreder. Og det blir sterkest når du oppfattes som den Ene. Den som så ham eller henne, brydde seg og torde å spørre. Og den som gjorde kjærlighetshandlinger. Det kan være ord, tid, vennskap og langvarig interesse for den andre. Og vissheten om at vi deler en hemmelighet, og på grunn av det lindres ensomheten og følelsen av avmakt og håpløshet.

For voksne kan man benytte nesten alle slags sosiale settinger til å hjelpe, i tillegg til det personlige møtet der dere bare er to. Er det flere samlet kan man henvende seg direkte til vedkommenede man vet har det vondt og ganske enkelt spørre om hvordan han eller hun har det. Føler man at man kan være konkret, kan man spørre mer direkte om problemet. Som regel vil den som har problemet juble og tenke at endelig ser noen meg, og at det gjør ingenting at flere hørte og får vite det. En annen innfallsvinkel er at man kan ta opp spesielle temaer som man vet er høyst aktuelle, og med det bryte tabuet og tausheten. Samtidig som den som eier problemet ikke behøver å bli fokusert på personlig. Det hjelper helt klart på problemeieren og kan bli et viktig steg på veien mot anerkjennelsen av krisen og gir håp om helbredelse.

Der man ikke vil snakke og spørre noen direkte, kan man drive med personlige kjærlighetshandlinger i det små. Et vennlig ord, et kompliment, et hverdagslig spørsmål, en anerkjennelse, litt skryt, en kjærlighetserklæring, en telefon, en melding, eller et Facebookinnlegg om et problemområde eller et tabu. Og litt framsnakking! Vi må ganske enkelt se hverandre, og gi det vi kan, når vi kan.

Noen må se. tørre og handle. Og det kan like gjerne være deg!

Det må en hel landsby til for å oppdra et barn

Med det menes at man kan ikke vokse opp helt alene, eller bare i en kjernefamilie, isolert fra omverdenen. Et barn er medlem av en familie, en storfamilie, slekt, en bygd og så videre. Og alle har vi en eller annen funksjon for hverandre, eller roller om man vil. Alle er viktige, men noen er mer viktige enn andre. Som ung er foreldre, søsken, venner, slekt og hjemplass svært viktige, og ofte fortsetter dette livet ut. Etterhvert kommer det til klassekamerater, skolen, nye venner, nye lærere og for noen, en annen hjemplass eller en by. Men selv i en by trenger alle, spesielt barn, de trenger familie, nære, venner og et nettverk. Det kan være vanskelig i starten om man flytter til en ny plass, men barn er utrolig tilpasningsdyktige og finner ofte venner snart.

Men ordtaket om at det må en hel landsby til for å oppdra et barn gjelder fortsatt. Selv i moderne tider og med mye ny teknologi. Landsbyen er der, for noen helt bokstavelig, og for mange andre i overført betydning. Barn har fremdeles nære, familie og slekt, selv om familien og slekta er spredt til vanlig. Mange av oss har foreldre, besteforeldre og søsken nettopp i en bygd eller i en landsby. Og vi kommer stadig tilbake til denne landsbyen. Snart er det barndåp, bryllup, rundt år, storsamling, slektstreff, eller en begravelse. 

Og barna våre blir så sosialisert inn i dette livet og inn i dette nettverket. Selv om mange bor i en by, så vender mange tilbake til bygda, slekta og til barndomshjemmet eller til hytta. Nye barn og unge kommer til, og lærer dette halvnomadiske levesettet. I en by er man en bestemt person og har et fåtall roller, mens i landsbyen har man mange roller og veksler mellom dem. Vi behøver ikke å tenke så mye på disse rollene, de er der bare. Du er sønn eller datter til den og den, med i den familien, i den slekta, i den hjembygda. Og du kan til og med høre til i to eller flere landsbyer, som du besøker når du kan.

Personlig er jeg fra Måsske/Musken, jeg har vokst opp der, og er stolt av det. Men dypt i mitt hjerte er jeg Hellmobotning der pappa kjem fra og fra Oalloluokta der mamma kjem fra. En bror av meg sier alltid, jeg er fra området Musken til Oalloluokta, inklusive fjellområdet Grensen, Gájssemierro, Njallajávrre, Rávdda og de store vannene i øst. Vi er også samer med tilhørighet til Sápmi/Sameland. Det er like mye et fysisk begrep som en spesiell tilhørighet til dette store området kalt Sápmi.

Jeg har stor glede av å se min egen gutt møte alt dette i min egen landsby, i mitt eget nettverk. Han skifter lett med å si hei, hallo og buoris, han vet hvem slekta er og hvor jeg som pappa er hjemme. Det samme gjelder når han drar sammen med sin mamma til hennes områder. Så finner han og alle unge seg nye venner, og nye nettverk. Alltid med pappas og mammas egen landsby i botnen. Verden forandres og vi med. Våre barn får med seg litt gammelt og litt nytt, og vi som er middelaldrende skjønner ikke alltid kodene på sosiale medier og de unges omgang med hverandre. Men vi har en viktig jobb å gjøre alle vi voksne. Lage og vedlikeholde en trygg havn for alle våre barn og barnebarn, ja venner med. Ut fra dette og med basis i den berømmelige landsbyen skal da våre kjære vokse opp, kanskje etablere nye par og familier. Og bevare og videreutvikle den kulturen og det språket de fikk. Slik går livet videre i stadig nye generasjoner. Og i nye landsbyer.